Gi meg fred, la meg fly
Leave me in peace, let me fly
Artist book, 22 signed copies, 16x21,5 cm, 47 pages, featuring 34 photographs in the series "Leave me in peace, let me fly". Printed, sheet by sheet at the photolab in the
Academy of fine Arts, Trondheim. Binded at Julius Ørenberg Bookbinding, Oslo.
34 innbundne fotografier fra serien "Gi meg fred, la meg fly", signert opplag,
22.16x21,5 cm, 47 sider. Printet ark for ark på fotolaben på Kunstakademiet i Trondheim,
Innbundet hos Julius Ørenberg Bokbinderi, Oslo.
Academy of fine Arts, Trondheim. Binded at Julius Ørenberg Bookbinding, Oslo.
34 innbundne fotografier fra serien "Gi meg fred, la meg fly", signert opplag,
22.16x21,5 cm, 47 sider. Printet ark for ark på fotolaben på Kunstakademiet i Trondheim,
Innbundet hos Julius Ørenberg Bokbinderi, Oslo.
(english text and more images below)
Sort filt, mosegrønn organza, rosetrykket kjøkkengardin med volangkappe, grått fleecepledd med orange kant, hvitt laken med påtegnet smiley, linlerret, beige gardin med brune ruter, dynetrekk med grønne sirkler. Atelierene ligger langs korridoren til venstre for deg, adskilt med lettvegger. Men ingen dør. Det er åpen løsning. Hvert år henges det opp nye stoffer.
Ved å fotografere meg gjennom livet, kommer mønstrene til syne. Det kan være måten folk holder en kaffekopp på, måten de organiserer verktøyet sitt på eller hvordan rot ser ut. Det er disse lavmælte, men omfattende systemene jeg jakter på. Hvordan subjektet danner kultur ved disse vanene.
I tilfelle med stoffdørene er det en praktisk foranstaltning, som gir en egen organisk estetikk. Det er samtidig en beskjed og stille protest mot en politisk idé om transparens, tilgjengelighet og overvåkning. Det er derfor ikke viktig hvor akkurat denne scenen utspiller seg, det kunne vært hvor som helst der mennesker skal konsentrere seg.
Ingen vil bli sett hele tiden.
Beathe C. Rønning, 2012
Black felt, moss-green organza, rose-patterned kitchen curtains with a fringe, grey fleece blanket with an orange hem, white sheet with a smiley drawn on it, linen canvas, beige curtain with brown squares, duvet cover with green circles. The studios are down the corridor to your left, separated by light walls. But no door. It is open plan. Every year, new fabrics are hung up.
By photographing my way through life, the patterns become visible. The way someone holds a coffee cup, the way they organize their tools, or how their mess looks. These are the low-key, but comprehensive systems that I look for. The way the subject creates a culture through such habits.
As for the fabric doors, it is the functional arrangement that gives them their organic aesthetic. They simultaneously communicate a message and a silent protest against the political idea of transparency, availability and surveillance. It is, therefore, not important where this happens; it could be any place where people need to concentrate.
Nobody wants to be seen all the time.
Beathe C. Rønning, 2012 (Translation: Natalie Hope O´Donnell)
Sort filt, mosegrønn organza, rosetrykket kjøkkengardin med volangkappe, grått fleecepledd med orange kant, hvitt laken med påtegnet smiley, linlerret, beige gardin med brune ruter, dynetrekk med grønne sirkler. Atelierene ligger langs korridoren til venstre for deg, adskilt med lettvegger. Men ingen dør. Det er åpen løsning. Hvert år henges det opp nye stoffer.
Ved å fotografere meg gjennom livet, kommer mønstrene til syne. Det kan være måten folk holder en kaffekopp på, måten de organiserer verktøyet sitt på eller hvordan rot ser ut. Det er disse lavmælte, men omfattende systemene jeg jakter på. Hvordan subjektet danner kultur ved disse vanene.
I tilfelle med stoffdørene er det en praktisk foranstaltning, som gir en egen organisk estetikk. Det er samtidig en beskjed og stille protest mot en politisk idé om transparens, tilgjengelighet og overvåkning. Det er derfor ikke viktig hvor akkurat denne scenen utspiller seg, det kunne vært hvor som helst der mennesker skal konsentrere seg.
Ingen vil bli sett hele tiden.
Beathe C. Rønning, 2012
Black felt, moss-green organza, rose-patterned kitchen curtains with a fringe, grey fleece blanket with an orange hem, white sheet with a smiley drawn on it, linen canvas, beige curtain with brown squares, duvet cover with green circles. The studios are down the corridor to your left, separated by light walls. But no door. It is open plan. Every year, new fabrics are hung up.
By photographing my way through life, the patterns become visible. The way someone holds a coffee cup, the way they organize their tools, or how their mess looks. These are the low-key, but comprehensive systems that I look for. The way the subject creates a culture through such habits.
As for the fabric doors, it is the functional arrangement that gives them their organic aesthetic. They simultaneously communicate a message and a silent protest against the political idea of transparency, availability and surveillance. It is, therefore, not important where this happens; it could be any place where people need to concentrate.
Nobody wants to be seen all the time.
Beathe C. Rønning, 2012 (Translation: Natalie Hope O´Donnell)
